Bare en siste gang

Det var første gang jeg hadde sett ham uten vinterklær. Han hadde på seg en blå og rødrutet skjorte over blå olabukser.
-vill du skrive navnet ditt på gipsen? Ja var overrasket over at jeg torde å spørre.
Han satte seg på den blå KRAKKEN(med caps lock) Release the krakken
-selvfølgelig, men det er en annen grunn til at jeg har kommet.
-det var snilt at du ville besøke meg.
-det er ikke bare derfor. Han nikket o retningen av bagen han hadde med seg
-hva er det?
Ingolf strakte seg etter bagen og dro den opp på fanger. Han var rød i kinnene, håret var blondt og krøllete.
Øynene var blå, nesten lyseblå. Han reiste seg halvt opp fra krakken og tok meg i handen.
Neven var stor og kraftig, håndtrykket bestemt.
-jeg vil bare gi deg noe, sa han og tok opp glidelåsen på bagen.
Forsiktig lirket han ut innholdet. Jeg forsto ingenting
-men er ikke det…?
-ikke si noe. La meg få si noe først.
-ditt eksempel viser at den som trener nok og ikke gir seg får resultater, sa Ingolf. Han overrakte meg pokalen han hadde fått i den tysk-østerrikse hoppuka.
Jeg bukket, men klarte ikke å si mer enn:
-takk, takk så mye.
-med din treningsiver kommer du til å bli klubbens beste hopper.
Jeg rister på hodet.
-se her, sa han.
Det var så mye jeg skulle ha sagt til Norges beste guttetrener Ingolf stranden
Da han pekte på sitt inngraverte navn på pokalen med mitt under.
-du kommer til å bli en stor hopper du også.
Jeg fikk navnet ditt inngravert i dag tidlig.
Jeg ristet på hodet nok en gang.
-ikke vær beskjeden.
Forresten, nå kom jeg på noe.
Hvem er denne Andree du babla om etter at du kom til deg selv nede på slette?
Er det en i klassen du er uvenner med?
Ingolf så spørrende på meg.
Jeg strøk høyre langfinger nedover pokalen.
Den var helt kald.